ESPEN BARTH EIDE KAN LIKE GJERNE HOLDE SEG HJEMME

Det virker som han mener alvor nå, Espen Barth Eide.

Utenriksministeren varslet nylig at det meget snart kan komme en norsk anerkjennelse av en palestinsk stat. Tidsangivelsene han bruker er «om kort tid» og «at det kan skje allerede i løpet av våren».

I så fall snakker vi om dager eller få uker.

Eide og sjefen hans statsminister Jonas Gahr Støre håper kanskje at en stadig mer ensidig pro-palestinsk politikk skal demme opp for noe av velgerflukten fra Ap til andre partier på venstresiden.

Det er i så fall den eneste endringen de kan håpe på.

Les også: Forsker mener bilde av Eide med Palestina-aktivist er problematisk

Rådyr symbolpolitikk

For en anerkjennelse av Palestina nå er helt likt det meste annet Norge har drevet med i Midtøsten de siste tiårene: Rådyr symbolpolitikk uten noen reell positiv påvirkning.

Norges engasjement i striden mellom Israel og palestinerne har lenge i praksis fungert mest som et slags sysselsettingstiltak for «det humanitær-politiske kompleks» som historikeren Terje Tvedt kalte den særnorske alliansen mellom politikere, bistandsorganisasjoner og andre NGO-er.

Aktiviteten, ambisjonene, reisevirksomheten og pengebruken er enorm. Men resultatene ... de er stort sett fraværende.

I disse miljøene drømmer man seg tilbake til 90-tallet da Oslo-avtalen gjorde at vi for en stakket stund følte oss på toppen av verden. Det var typisk norsk å være god, for det hadde Gro sagt. Og nå var vi så gode at vi til og med kunne skape fred i Midtøsten.

Trodde vi.

Med Oslo-avtalens sammenbrudd så kollapset også den norske meglerrollen i Midtøstenkonflikten. De eneste som ikke har oppdaget det ennå, er vi selv.

Les også: På vei mot et nytt Euromaidan i Georgia?

Vinker farvel til fåfengte drømmer

For i Utenriksdepartementet er det oppblåste selvbildet like intakt. Vi fortsetter å pumpe olje- og skattepenger inn i den skakkjørte, korrupsjonsbefengte palestinske økonomien. Selvstyremyndighetene der finansierer fortsatt terrorlønn og betaler for skolebøker som oser av hat.

Men det gjør ikke nevneverdig inntrykk på blåøyde representanter fra den selvbestaltede fredsnasjonen Norge.

Men kanskje kan det skje en endring nå. For med en norsk anerkjennelse av Palestina denne våren, så kan vi en gang for alle vinke farvel til de fåfengte drømmene om en norsk plass på den internasjonale Midtøsten-scenen.

Den israelske tilliten til Norge har over tid blitt stadig mer tynnslitt. At utenriksministeren nektet Kong Harald å kondolere Israel etter terrorangrepet 7. oktober, gjorde vondt verre. En anerkjennelse av Palestina vil føre til at Israel med rette vil oppfatte Norge mer som en motpart enn en fredspartner.

Da er det i hvert fall kjørt. Da kan Espen Barth Eide like godt bli hjemme og spare skattebetalerne for dyre flybillettene til hovedsteder i Midtøsten.

Den risikoen er utenriksdepartementet tilsynelatende villige til å ta. Men for hva da?

En drøm, en visjon, en fantasi

Det Norge kommer til å anerkjenne er noe som ikke finnes, noe metafysisk. Norge vil i virkeligheten anerkjenne en drøm, en visjon, en fantasi eller en slags luftspeiling.

For den palestinske selvstyremyndigheten har jo ikke kontroll på det territoriet Norge vil forvandle til en statsdannelse.

Ja, de palestinske myndighetene har begrenset selvstyre på deler av Vestbredden. Men i Gaza er det en terrororganisasjon som har kontroll på noe av området.

Hvordan vil Espen Baarth Eide løse den gordiske knuten?

Og hva slags regjering er det Norge har tenkt å anerkjenne i Palestina?

Les også: Lek, latter og dødsfarlig politikk

Tilrev seg makten med våpen i hånd

Å kalle de politiske forholdene for uklare, vil være en underdrivelse. Det er ikke avholdt valg der siden 2006.

Den gangen var det Hamas som fikk flest stemmer. Kaoset endte til slutt i en blodig palestinsk borgerkrig året etter. Der tilrev Hamas seg makten på Gaza-stripen med våpen i hånd. Fatah-partiet til den palestinske selvstyremyndighetens president Mahmoud Abbas beholdt kontrollen over deler av Vestbredden.

Og apropos Abbas: Han har holdt seg ved makten hele veien. Uavhengig av manglende valg og utviklingen for øvrig. Det eneste som har endret seg for hans del, er at han nå begynner å nærme seg 90 år (han blir 89 i november).

Mahmoud Abbas får det aldrende persongalleriet i den amerikanske valgkampen nærmest til å ligne en ungdomsklubb i sammenligning.

Uansett er det ikke vi her oppe i det høye nord som skal bestemme den fremtidige statusen for disse områdene. Den er det bare partene selv som kan avgjøre etter forhandlinger seg imellom.

Sanker sårt tiltrengte stemmer

Gaza er i hvert fall ikke noen god reklame for en slik to-statsløsning. Der prøvde Israel dette konseptet med land-for-fred. Daværende statsminister Ariel Sharon trakk alle israelske soldater ut fra Gaza i august 2006. Han demonterte bosetningene og brukte militærmakt for å tvangsflytte alle jøder.

Men i stedet for fred fikk man en islamistisk maktovertagelse på Gaza-stripen og et vedvarende rakettregn over den israelske sivilbefolkningen. Og til slutt den verste voldsorgien i Israels historie da ondskapens porter åpnet seg den 7. oktober i fjor.

Det er forståelig at entusiasmen for å gjenta det eksperimentet på Vestbredden ikke er spesielt stor i det israelske samfunnet.

Ingen ting Espen Barth Eide gjør, kan endre på det.

Men en symbolsk anerkjennelse av en ikke-eksisterende stat kan kanskje bringe tilbake sårt tiltrengte stemmer fra enkelte palestinaaktivister som ellers ville stemt Rødt eller SV.

Det er da noe, det også.