JEG BLE SPARKET TIL BLODS FORDI JEG ER HOMO

(Nationen): «Du skal like fitte, ikke rumpe.»

Ordene kommer ikke fra nettroll. Men fra en guttegjeng som står rundt meg og freser av sinne. Jeg er slått i bakken, og snart begynner de å sparke meg. Jeg stålsetter meg når de nærmer seg hodet. Etter et par spark, gir de seg heldigvis. Da var jeg ydmyket nok.

På festen hadde jeg, lett brisen, fortalt at jeg er homo. De så det nok også på stilen min. Det var mer enn noen kunne tåle.

Det var natt til 1. juni og livet skulle lekt. Spesielt for en nyutsprungen homo. Vi fortjener det nå, vi som er annerledes og endelig tør å vise det på egne premisser.

I generasjoner har vi blitt sparket og spyttet på. Men selv om vi ikke lenger er kriminelle ved å leve som den vi er, har fått lov til å gifte oss, kan adoptere og tilkjent andre juridiske rettigheter, henger holdningene etter. Og som på andre områder i samfunnet, henger guttas holdninger lengst etter.

Les også: Prideflagget er splittende, og har intet å gjøre på offentlige bygninger

10 prosent av den mannlige befolkningen ser fremdeles negativt på homofile, mens bare 2 prosent av damene gjør det samme, ifølge den siste offentlige holdningsundersøkelsen som kom for et par år siden.

Jeg flyttet til Oslo den sommeren i 2007. Og egentlig hadde jeg skjønt det lenge før bygdefesten, at framtida mi ikke var på en liten plass. I storbyen var det lettere å møte folk av samme støpning. Jeg lengtet etter homobobla og flyktet inn med hele meg. Her i homohovedstaden har jeg levd et fint homoliv med homovenner, homokollegaer, homopub og homonaboer.

På legevakta kunne de konstatere at jeg ikke fikk alvorlige, fysiske skader. Legen sa det var bra at jeg var åpen om hvorfor jeg kom med skrammer og sår. Men jeg kan ikke huske om jeg ble tilbudt psykisk helsehjelp. Hadde jeg fått tilbudet, ville jeg nok takket nei.

Sånne som oss har levd så lenge alene inni oss selv at vi takler trøbbel på egen hånd. Vi har lært oss å bli hardhudet, vi som fra 4. klasse har fått høre «homo» og «femi» ropt etter oss i skolegården og ikke fikk være med på leken.

Folk har blitt stadig mer positive til homofile på de 17 årene som har gått siden jeg ble overfalt i skogen.

I 2008 svarte litt under halvparten at befolkningen at de var positive til homofile menn og lesbiske kvinner, mens i 2022 er det godt over 60 prosent. Omtrent en tredel svarer at de verken har positive eller negative holdninger til homofile, lesbiske og bifile, og svært få har negative holdninger, viser holdningsundersøkelsen fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.

De som bor på små steder i Distrikts-Norge er mindre positive til homofile sammenlignet med de som bor i sentrale strøk. Likevel er også et klart flertall av innbyggerne i de minst sentrale strøkene uenige i negative påstander om lesbiske og homofile. Menn og religiøse personer er mest negative.

Erik Stephansen: Vi bør fremdeles heise regnbueflagget høyt og fritt

Så da er kampen nesten vunnet, da eller? Som hvit, homofil middelklassemann innser jeg at jeg er blant de privilegerte skeive. Vi har fått drahjelp av ressurspersoner som Rimi-Hagen, Godseier-Sveaas og Interiør-Bakke. Vi kommer fra møblerte hjem, har tatt universitetsutdanning og har råd til å bo i homogryta.

Det er viktig at de vellykkede homoene ikke trekker opp stigen etter seg. For hvilken trans finner du øverst i næringskjeden? De som er født i feil kropp eller ikke vil bli kalt verken mann eller kvinne kjemper den hardeste kampen nå. Undersøkelsene viser at folk har mer negative holdninger til transpersoner enn til homofile.

Noen mente kanskje at vi hadde blitt for synlige. At Nille ikke skulle selge regnbueflagg. Natt til lørdag 25. juni 2022 smalt det utenfor de skeives varmestue. På London følte vi oss trygge. Men den tryggheten ble tatt fra oss. To personer ble drept og over 20 skadet. Jeg hadde vært på byen natta før, så jeg kunne like gjerne ha vært på åstedet.

Sjefen min i Nationen ringte meg og lurte på om det sto bra til. Jo da, jeg var ikke personlig berørt av terroren. Men dette preger alle skeive. Etterpå har jeg tenkt på hvor bra det er å være åpen på arbeidsplassen. Fikk oppfølging fra sjefen og greier.

Les også: Tungt å være helt alene i skolegården

I 2007 gikk jeg med caps på jobb for å skjule skrammene i panna. Skammen over å bli slått ned fordi jeg gikk i litt for hvite sommerbukser, gjorde at jeg vegret meg for å gå til politiet. Selv om jeg var åpen om legningen min til de nærmeste, var jeg ikke klar for å stå fram for hele verden.

Nå ser ofrene for hatkrim annerledes på det. Varmen fra storsamfunnet etter prideterroren har trolig fått flere skeive til å kaste av seg skammen.

Politiet har aldri fått så mange anmeldelser som i fjor. Spesielt stor var økningen i anmeldelser fra skeive. Over 20 prosent av de 1090 anmeldelsene kom fra personer som hadde opplevd hets, krenkelser og vold på grunn av sin seksuelle legning. En tredel av hatsakene ble etterforsket av Oslo politidistrikt. Du kan altså like gjerne bli slått ned i byen som på landsbygda.

Kanskje det er på tide å komme seg ut av homobobla og dra på bygdefest igjen? Det er ikke umulig at jeg blir tatt imot med åpne armer.