MINDRE BANAN, MER SAMTYKKE

Spør ungdom hva de husker fra seksualitetsundervisningen, og de vil nesten uten unntak nevne det samme: Å tre en kondom på en banan. En pedagogisk klassiker – og et viktig tiltak for å forebygge kjønnssykdommer og uønsket graviditet.

Dessverre kan du regne med at dette ofte er det eneste de husker.

Vi vet at praktisk øving skaper læring som sitter. Derfor er det oppsiktsvekkende at ungdom sjelden får trene på det som i dag kanskje er enda viktigere enn banan og kondom: Å kommunisere om samtykke.

Les også: En nøkkel til god sex

Hva skal man si?

Den nye samtykkeloven gir et viktig rettslig signal: Sex uten samtykke er voldtekt. Men lovendringer må følges av holdningsarbeid og praktisk kompetanse.

Det hjelper lite at ungdom vet hva samtykke betyr juridisk, hvis de ikke vet hvordan det fungerer i virkeligheten.

Når skal man spørre? Hva skal man si?

Jentene vi har møtt både i arbeidet med to nyutgitte sexhåndbøker for ungdom, og en fersk Redd Barna-rapport om unges holdninger til samtykke, sier de ønsker at gutter skal være tydelige og spørre. De føler seg tryggere og mer respektert når noen faktisk sjekker inn.

Gutter, på sin side, forteller at de gjerne vil være sikre på at jenta vil – men at det å spørre kan føles kleint, som en «vibe-killer». De sier de heller prøver å lese kroppsspråk og stemning.

Problemet er bare at det ofte ikke er nok.

Les også Ørjan Greiff Johnsen: Heller skilsmisse enn følelsesløs sex

Samtaler må normaliseres

For mange ungdommer blir samtykke en diffus, teoretisk greie – noe de vet om, men ikke vet hvordan de skal gjennomføre. I verste fall kan det føre til misforståelser, grenseoverskridelser eller krenkelser de ikke selv forstår rekkevidden av.

Derfor trenger vi mindre banan, og mer samtykke. Ikke fordi vi skal kutte ut kondomopplæring, men fordi vi må styrke den praktiske treningen i å snakke om sex på en trygg og tydelig måte. Vi må lære ungdom hvordan de kan spørre, si fra, lytte og tolke svar. Vi må normalisere samtaler om lyst og grenser.

Det trenger ikke være vanskelig. Det kan være så enkelt som: «Vil du?», «Er dette greit?» eller «Vi kan stoppe når som helst.»

Les også: Vil ikke høre «Hun sa jo ikke nei»

La det være flaut!

Foreldre, lærere og helsesykepleiere må tørre å ta samtalene. Men ungdom må også få øve sammen – gjennom rollespill, diskusjon, caser og samtaleøvelser i klasserommet.

Ikke som en moralistisk pekefinger, men som en konkret ferdighet: Dette kan du si. Dette kan du gjøre. Dette er samtykke i praksis.

Selv om det føles flaut og kleint der og da, er det akkurat derfor de husker det – og det er nettopp sånn læring setter seg.

Vi vet at det nytter. I møtene våre med ungdom ser vi hvordan usikkerhet blir til trygghet når de får hjelp til å sette ord på det som ellers er vanskelig å snakke om. Det gir selvtillit. Det gir bedre sex. Og det forebygger overgrep.

Så la oss ikke overlate samtykkekompetansen til tilfeldigheter. La oss gjøre det like praktisk som å tre en kondom på en banan.

La oss gjøre samtykke til noe ungdom kan. Ikke bare noe de har hørt om.