NORSKE OVERMENNESKER I SVEITS?

(Nordnorsk debatt): De snakker ned landet der de selv er blitt søkkrike. Landet som har gitt dem alle muligheter til å bli rike. Vi er mange som faktisk synes det er en ganske usympatisk oppførsel. Rikingene prøver å skape et bilde av et Norge i krise fordi de selv – så fantastiske og uunnværlige som de mener at de er, stikker av fra fellesskapet.

Sannheten er at Norge og vi andre ikke taper noe som helst på at sånne folk finner seg andre steder å ta med seg pengerikdommen til. De pengene de tar med seg skal uansett ikke tilfalle andre enn dem selv og deres rike aksjeeiere, vi andre taper ingen ting på at de flytter.

Nasjonen Norge har en særdeles sterk økonomisk ryggrad. Noen tapte skattemillioner fra de som helst ikke vil bidra med noe til andre, skaper ingen krise. Søkkrike laksemilliardærer kutter investeringer i oppdrettsnæringen for å prøve å unngå skatt til beste for fellesskapet. Det er faktisk ikke noe problem etter hvert.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Norge er et land med utrolig mange kreative og innsatsfylte mennesker. Der dagens kakser stikker av vil det garantert dukke opp nye gründere som tar tak, satser og setter i gang nye virksomheter. Vi er slett ikke avhengig av 50 egosentriske mennesker som ikke lenger vil bidra til sykehustilbud og skole i Norge. Vi kommer til å klare oss aldeles utmerket uten Røkke – og ikke minst uten Bjørn Dæhlie. De er ikke så enestående som de selv ønsker å framstille seg som. Jeg kjenner mange lærere som jeg har mye større respekt for.

Når Alf-Inge (Alfie) Haaland, søkkrik far til fotballsparker og milliardær Erling Braut Haaland, og Øystein Stray Spetalen sammen med spekulant Arne Fredly nylig måtte utvises fra en fotballstadion pga. provoserende og hoverende oppførsel, må jeg ærlig innrømme at jeg rett og slett følte skam på vegne av oss nordmenn. Alfie Haaland er som kjent en av Sveits-flyktningene som synes det har vært traumatisk å vokse opp i Norge.

Les også: Milliardær arrangerte egen død (?)

For øvrig er det all grunn til å slå hull på ideene om at noen aldeles få mennesker er så uendelig større og viktigere enn andre. Det fortelles om Witzø og andre søkkrike at de jobber så uendelig hardt. De står virkelig på. Derfor er de verdt millioninntekter og milliardformuer- og etter hvert gatenavn og statuer.

Jeg kjenner faktisk opptil flere sykepleiere som jobber så hardt at det er direkte helseskadelig – hverdager og helg, dag og natt – uten at de løftes fram på samme måte som de som fraktes rundt i privatfly eller sliter med å velge hvilken hytte de skal feriere i. Jeg tar på det sterkeste avstand fra en framvoksende høyrepolitisk idé om at enkeltpersoner i næringslivet er supermennesker på en helt annen måte enn de som redder menneskeliv på sykehuset – eller i den hverdagslige eldreomsorgen.

Det er en ideologi basert på en bløff om at noen få overmennesker som sover bare to timer om natta og jobber døgnet rundt året rundt er så mye mer verdt enn oss andre. Det finnes tusenvis av helsearbeidere og lærere som tar mye tyngre tak- året rundt, enn det Bjørn Dæhlie gjør. Og hva skal alle rikingene som visstnok jobber døgnet rundt året rundt med alle de private hyttene, yachtene og bilparken til 20 millioner? Har de tid til å bruke sånt?

Les også: De har stø kurs mot politisk selvmord

Det er en alvorlig bløff som er i ferd med å feste seg i samfunnet vårt at supermennene i næringslivet har en annen innsats og betydning enn de som sliter helsa av seg i helsevesenet, i skolen eller i barnehager. Eller som renholdere. Ja, det er faktisk den aller største utfordringen i det norske samfunnet at den amerikanske (for ikke å si tyske) ideen om supermennesker som er så uendelig mye mer verdt enn andre vokser og vokser.

Et element i denne skadelige ideologien er lederlønnsnivået både i statlige og private bedrifter, der ledere lønnes på nivå med 40 sykepleiere. Argumentet er alltid at mange titallsmillioner må til for å sikre seg de beste lederne. De beste lederne er med andre ord de som først og fremst er opptatt av penger til seg selv – ikke fornuftig mye penger, men langt mer penger enn hva andre oppfatter som sunt og nødvendig for å ha et skikkelig godt liv. Dersom penger er avgjørende for sånt.

Gode ledere bør kanskje være ledere som løfter fram ansatte som de aller viktigste – ikke seg selv. Er det virkelig gode ledere som først og fremst er opptatt av penger i egen lomme? Ja, jeg vet at det er styreledere med samme tenkemåte som avgjør lønnsnivået.

Det har utviklet seg en hel ukultur der pengeverdier er det som dominerer – og en ukultur der ganske vanlige enkeltmennesker (ledere) løftes fram som helt unike- helt forskjellige fra oss andre. Hvorfor får vi aldri sånne fortellinger om helsearbeidere? Er det fordi de ikke er så viktige – eller er det fordi de ikke er arbeidsomme nok? Det er rett og slett en bløff! Det er en modell for utvikling av et usunt forskjellssamfunn og voksende konflikter.