MENN Må FINNE SEG I å BLI AVVIST

Menn får ikke engang sitte hvor de vil i det offentlige rom. Og verst av alt, de som håndhever denne loven har retten på sin side, enda det er forbudt ved lov å diskriminere noen her i landet. Men sånn er det, det finnes tydeligvis en lov som står over norsk lov; naturloven.

For noen tiår siden regulerte apartheidlovene i Sør-Afrika hvem som hadde rett til å anvende bestemte plasser, toaletter, skoler og offentlige transportmidler. Blodig urettferdig naturligvis, men det dreide seg i all hovedsak om kun to kategorier; hvite og svarte.

Den loven jeg snakker om operer med en uendelighet av kategorier, der vi alle har ulikt verd alt etter hudfarge, kjønn, alder, utseende, intelligens, kultur, språk, religion, økonomi, nasjonalitet og en haug med andre faktorer. Dersom vi bryter denne loven er straffen nådeløs.

Og verst av alt, de som har rett til å straffe oss trenger ikke engang ha politimyndighet. Jeg har selv vært utsatt for det.

Les også: Tommy Sørbø

Måtte finne meg i å bli avvist

For noen år siden, jeg var ungkar den gangen, var jeg innom en restaurant i Oslo. Der la jeg merke til en vakker, ung kvinne som satt i baren. Hun var tydeligvis alene, og det var ledig på barkrakken ved siden av henne.

«Hei!», sa jeg, og dumpet ned på krakken. Hun stirret på meg noen sekunder og sa:

«Sorry, den er opptatt.»

Jeg reiste meg og gikk. Men stolen var ikke opptatt, det skjønte jeg fort. Hun ville bare ikke ha en sånn som meg ved siden av seg. Jeg fikk ikke lov.

Hva gikk lovbruddet mitt ut på? Jeg hadde glemt, feilberegnet, eller i verste fall; med fullt overlegg ikke tatt hensyn til min plass i hierarkiet. Plassen ved siden av kvinnen var forbeholdt menn som var rikere, penere, yngre og mer kjent enn det jeg var.

Det var ikke bare sånn at jeg ikke hadde rett til å sitte der, jeg simpelthen opptok noen andres plass, som hadde mer rett til å sitte der enn meg. Derfor måtte jeg bare finne meg i å bli avvist, ellers kunne noe langt verre skje.

Les også: Dette er guttene som ikke får sex

Har man lyst, har man lov

I Sør-Afrika var det sånn, at når en sort satte seg på den plassen som var reservert for en hvit, risikerte vedkommende å bli arrestert. På dagens utesteder var og er det sånn, at om du dumper ned midt i en flokk vellykkede mennesker uten selv å være vellykket nok, ja, så må du finne seg i å bli frosset ut, neglisjert, bedt om å gå, latterliggjort, eller til slutt rett og slett bare fjernet.

En slik forskjellsbehandling rammer hundretusener av mennesker hver dag, særlig menn. Men hvis eneste forbrytelse er at de har fryktelig lyst til å sette seg ved siden av vakre kvinner, bli med dem hjem, ha sex med dem og få barn med dem.

Å bli gammel er ikke noe vi selv velger. Det bare skjer, om vi lever lenge nok. Er det ikke sånn med lysten også?

Den bare kommer, og det som regel uten at vi vil. De færreste vil nekte å reise seg for en gammel mann som ikke har noe sted å sitte på toget. Han kan jo ikke noe for at han er gammel. Burde det ikke vært sånn med menns lyst også?

Kan man dokumentere at man har lyst, ja, så har man lov.

Les også: Skal gutten betale på første date?

Forskjell på politikk og kjærlighet

Over alt ellers får vi jo høre hvor viktig lysten er. I barneoppdragelsen, på skolen, i reklamen og i valg av utdanning og yrke. Tenk hvor mange konkurser vi hadde hatt hvis kundene ikke fulgte lysten når de handlet. Lyst opprettholder sysselsettingen!

Kort sagt, er det ikke på høy tid at myndighetene legge til rette for at vi menn kan følge våre lyster?

Nei!

Det er nemlig en fundamental forskjell på politikk og kjærlighet. For den dagen noen hevder at de har rett til å bli elsket, er det også noen som kommer til å tape retten sin til å elske den de vil.